Opprettelse

fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigasjon Hopp til søk

I kulter og religioner er årsaken til begynnelsen av verden ( første årsak ) sporet tilbake til en skapelse av en skaper . Basert på dette blir den skapte verden (liv, jord, univers) også referert til som skapelse .

Rosevindu i St. Vitus -katedralen i Praha "Creation of the World" (kommentert)

Konsepter for å skape verden fra ingenting eller fra et eksisterende kaos eksisterer i forskjellige religioner. Disse kosmogoniske mytene bruker alltid en uavhengig personifisert kraft ( Gud ) som forklaring, som har skapt verden av seg selv. En etablering myte er derfor et stort sett teologisk eller religiøs forklaring på opprinnelsen til verden, universet eller opprinnelsen til mannen .

Fremfor alt i katolisismen , men også i islam [1], er det ideen om at skapelsen ikke er fullstendig, men fortsetter som creatio continua .

Dagens vitenskapelige kosmologi prøver å forklare eksistensen og egenskapene til kosmos ved hjelp av fysiske prinsipper og teorier. Begrepet skapelse brukes derfor også bevisst for å referere til en religiøs bakgrunn, for eksempel når man snakker om bevaring av skapelsen . Hvis det sees en motsetning mellom det religiøse snakket om skapelse og vitenskapelig kosmologi og det tas en beslutning til fordel for idéen om skapelse, snakker man også delvis i kreasjonismen .

Typologi for skapelsesmyter

Den amerikanske religionsforskeren Charles H. Long (1926-2020) skiller fem typer skapelseshistorier i sitt standardverk Alpha: The Myths of Creation (1983). Følgende fenomenologiske typologi brukes den dag i dag:

  • Fremvekstmyter: Folk går ut av jorden - f.eks. B. gå ut av et hull - eller komme ut av en jordmor, som senere blir til jord. En befruktende himmelgud kan være en del av myten. Vekten her er på menneskets opprinnelse, så det er mer en antropogoni enn en kosmogoni.
  • Myte om de første foreldrene: Verden oppstår fra forening og splittelse av et urpar av foreldre, f.eks. B. Jordmor og himmelfader, som opprinnelig representerte en enhet. Noen ganger blir jordmoren (eller i den norrøne mytologien giganten Ymir ) ofret; deler av verden kommer ut av kroppsdelene. Den gamle indiske myten om den primitive mannen Purusha og den babylonske Tiamat -myten tilhører denne typen
  • Skapelse ut av kaos eller ut av det opprinnelige egget: Verden er skapt fra en allerede eksisterende udifferensiert masse ( prima materia ) eller fra et egg. Ingen skapergud laget dette materialet.
  • Skapelse fra ingenting: Denne ideen antar en skapergud som alltid har eksistert. Det er ikke bare vanlig i de monoteistiske religionene.
  • Jorddykkende myter: Her sender en gud dyr inn i vanndypet for å få opp prima materia . Vekten av erklæringen er på skapelsen av jorden, ikke kosmos. Disse inkluderer mytene om urfolket i Arizona og New Mexico .

Skapelsesmyter i religioner

→ Se også: Liste over skapelsesguddommer

Ancient Orient

De eldste kjente skapelsesmyter i den vestlige verden er sumerernes, med motiver som også vises senere i Bibelen. Disse mytene, for eksempel skapelsen av mennesker , ble adoptert i en tilpasset form av de invaderende semittene .

Atraḫasis episk

Atraḫasis -eposet oppsto sannsynligvis rundt eller før 1800 f.Kr. Eposet, som kunstnerisk kombinerer ulike sumeriske temaer og inneholder eldre mytologiske ideer, var ikke basert på sumerisk poesi. Tabell 1 har tittelen "Da gudene var (fortsatt) mennesker". Historien, som finnes i mange lignende versjoner, handler blant annet om beslutningen av Anunna om å skape mennesker som neste generasjon av den likeledes guddommelige Igigu :

“Du ( Nintu ) er livmoren som skaper mennesker; skape et primitivt menneske for å bære åket på seg selv. La ham ta åket, arbeidet til Enlil ; gudens bærekurv bæres av mennesket ... Geschtu'e, planlegningens gud de (gudene) slaktet i menigheten. Nintu dekket leiren med kjøtt og blod. For alle dagene som kom ... ble gudenes kjøtt Widimmu ... Igiguen, de store gudene, spyttet spytt på leiren ... Mami / Nintu åpnet munnen og sa: Jeg ble kvitt din (Igigu ) hardt slit, ditt jeg la bærekurven på folket. "

- Atraḫasis episk, plate 1, vers 194 til 241 [2]

Epos om Gilgamesh

Gilgamesh -eposet kommer fra det babylonske området. Den forteller om heltene til Gilgamesh og vennskapet hans med det menneskelignende Enkidu , skapt av gudinnen Aruru , men omhandler fremfor alt hans søken etter udødelighet . Det episke regnes for å være den første poesien som tok for seg løsrivelsen fra gudene, men samtidig også frykten for livets forgjengelighet.

Gilgamesh -eposet inneholder mange paralleller til den bibelske tradisjonen. Figuren til den bibelske Noah minner sterkt om den guddommelig valgte helten Utnapishtim . [3] I 1. Mosebok , kapittel 6 EU, er det også motivet til engler som materialiserte seg på jorden og inngikk forhold til menneskelige kvinner.

Enuma Elish

Oversatt betyr Enûma elîsch "Når over [himmelen ennå ikke het]". Det er ikke bare navnet, men også begynnelsen på den babylonske skapelsesmyten og didaktiske diktet .

Da Babylon inntok en dominerende posisjon i byene Mesopotamia , fikk bygudinnen Marduk også betydning i det sumerisk-akkadiske pantheon . Dette ble tydeliggjort ved å innlemme Marduk i myten om skapelsen av verden. Fra da av tjente arbeidet til det babylonske kravet om å styre.

I myten blir den embryoniske verden fremstilt som jorden ble skapt. Her er Abzu ("det opprinnelige") og Tiamat ("som bar dem alle"; representert som et sjømonster) de første eksistensformene, lenge før skapelsen. Flere guder dukker opp, men ingenting er kjent om dem bortsett fra navnene deres. Senere blir Abzu og Tiamat styrtet av de nye generasjoners unge guder i en kamp mellom gudene.

Antikkens Hellas

I teologien ( gudernes fødsel ) i Hesiodos (rundt 700 fvt) beskrives det hvordan kosmos begynner med utseendet til seks urguddommer. Dette er Chaos , Gaia , Tartaros , Eros , Erebos og Nyx . Gaia føder Uranos , himmelen, Ourea , fjellene og Pontus , havet. Med Uranos føder hun titanene , forfedrene til de olympiske gudene og seg selv menneskeslekten.

Platon ser verden skapt av en demiurge (guddommelig "håndverker").

Aristoteles antar en urørlig primærflytter (" primum movens ") som utgangspunkt for hver bevegelse.

Siden antikken har den filosofiske diskusjonen sentrert seg om skapelsen ut av ingenting ( creatio ex nihilo ). I kontrast er det utsagnet " Ex nihilo nihil fit " ("Ingenting kommer fra ingenting"), som først dukket opp i det før-sokratiske Melissos og ble adoptert av Aristoteles.

Zoroastrianisme

I zoroastrianismen , den iranske religionen grunnlagt av Zarathustra , er Ahura Mazda skaperguden, som først skapte den åndelige verden ( Menok ) og deretter den materielle verden ( Geti ) ; han legemliggjør lysets kraft, er skaperen og opprettholderen av verden og menneskeheten og er gud for fruktbarheten til levende vesener. Lovsangen til guden Ahura Mazda som verdens skaper er i Yasna , den viktigste typen Avesta som konsekvent ble funnet i det første verset i det første kapitlet og inkludert allerede i det eldste, sannsynligvis Zoroaster selv som trekker seg tilbake fra Gathas .

I boken Vendidad , som regnes blant de nyere bøkene i Avesta (opprinnelsesdatoen er kontroversiell), så vel som i Bundahishn nedskrevet på mellompersisk , men sannsynligvis basert på eldre tradisjoner, mye senere (rundt 800 e.Kr. ), er opprettelsen av den gode guden Ahura nevnt Mazda (mellompersisk: Ohrmazd) konkurrert av djevelen Angra Mainyu (mellompersisk: Ahriman), som skapte mange onde. Ahura Mazda lar ham gå, men setter en periode på 3000 år før de kan tre i kraft og ytterligere 3000 år til han lar djevelens arbeid bli ødelagt igjen.

Zarathustras lære strømmet også inn i jødedommen under slutten av det babylonske eksilet (som varte i mange tiår) da staten Israel ble gjenopprettet med støtte fra Persia. Begrepene himmel og helvete spesielt var tidligere ukjent i jødedommen; Satan som en Guds motstander går sannsynligvis tilbake til Ahriman , og engler er også kjent i zoroastrianismen. De heter Malakhim og Daeva der. Konkretiseringen av sluttidens forventning som faller i løpet av denne tiden, går sannsynligvis tilbake til den zoroastriske læren, ifølge hvilken guden Ahura Mazda bare lar djevelen Ahriman gjøre sitt onde i en periode på tre tusen år og lover å gjenopprette sin opprinnelig perfekte rike etterpå.

Gamle testamentet

"I intet annet tema," sa eksegeten Jörg Jeremias , "så det bibelske Israel et større behov for å ta avstand fra religionene i sitt miljø enn med dets skapelsestekster, fordi i dem en grunnleggende tolkning av verden som helhet og av essensen av mennesker finner sted. " [4]

Bibelen kaller Gud Skaperen. Eksempler:

  • “For så sier Herren, som skapte himmelen - han er Gud; som forberedte og laget jorden - han grunnla den; Han skapte det ikke slik at det skulle være tomt, men forberedte det på at man skulle dvele ved det: Jeg er Herren, og ingen andre. ” Jesaja 45:18 EU
  • “For se, det er han som lager fjellene og skaper vinden; det viser folk hva de har i tankene. Han gjør daggry og mørke ... “ Amos 4,13 EU

Denne ideen om en skapergud er formulert i de to første kapitlene i begynnelsen av 1. Mosebok (gresk "opprinnelse", "fremkomst"), som ifølge bibelkritikken kommer fra forskjellige forfattere fra forskjellige tider. De to tekstene er også vesentlig forskjellige i sin språklige form. Den (nyere) teksten i Gen 1,1ff (se neste underkapittel) kan beskrives som en salme , mens teksten i Gen 2,4b er en fortelling. [5]

Det hebraiske ordet ברא bará´ og det greske ordet κτίζω ktízo , som begge betyr "skape", brukes i Bibelen ikke bare i betydningen Creatio ex nihilo , som vises som et begrep for første gang i 2 Makk 7: 28 EU , men også med henvisning til den kreative, uanstrengt utførte Guds handling, som bruker helt nye, tidligere usynlige ting. I forskjellige velsignelser , spesielt i kiddush på sabbaten , blir Gud adressert som boré (skaperen).

Skapelsestekster fra 1. Mosebok

Illustrasjon av skapelseslæren fra 1. Mosebok

Tilsynelatende inneholder den første boken i Moses (1. Mosebok) to skapelsestekster.

I Genesis 1,1–2,4a EU er det seks dager lange arbeidet beskrevet på et sterkt formalisert språk. I følge de fleste jødiske kommentatorer skal introduksjonen til skapelseshistorien forstås som en tidsbestemt setning: Da Gud begynte å skape himmel og jord, var jorden ufruktbar og øde og mørket på avgrunnens overflate ... Gud sa : La det bli lys! Og det var lys. [6] Hver dag starter med Guds ord , etterfulgt av bekreftelsen "og det var slik". Gud så på sitt "dagsverk" og "så at det var bra" (unntatt den andre dagen "og Gud kalte hvelvet: Himmel og kveld og morgen"). På kvelden for den respektive dagen blir "kveld og morgen" neste dag, med små formelle forskjeller: første gang i den hebraiske originalteksten er ikke den første dagen , som i noen bibeloversettelser , men kardinalnummeret om dagen og den siste sjette dagen fremheves av den bestemte artikkelen . I det første kapitlet i 1. Mosebok er opprettelsen av hele universet beskrevet, mennesket ble skapt på den sjette dagen. Han har en spesiell betydning fordi han ble skapt som det siste levende vesen og i Guds bilde .

Det var en veldig lik historie om skapelsen i den egyptiske byen Memphis : Guden Ptah , håndverkernes og byggherrens gud, skaper solguden Atum gjennom tungen og hjertet. Memfitt teologi er den tidligste kjente teologien basert på logos prinsipp, skapelse gjennom ord og tale. "Teaching for Meri-Ka-Re " inneholder også likheter med de bibelske skapelseshistoriene.

Umiddelbart etter følger ( Gen 2,4b - 3,24 EU ) historien om Adam og Eva i Edens hage , så vel som utvisningen fra paradiset . Begge tekstene har det til felles at verden er representert som arbeidet til en enkelt gud ( monoteisme ). Imidlertid skiller de to tekstene seg vesentlig i hendelsesforløpet: Mens i Gen 1,1–2,4a EU er mennesket (som mann og kvinne) bare skapt på slutten, blir Adam i Gen 2,4bff EU opprettet kl. begynnelsen. Trær, dyr og kvinnen legges til senere.

Det er slående likheter mellom de to skapelsesberetningene og den babylonske skapelsesmyten Enuma Elisch . Oversettelsen av introduksjonen til skapelseshistorien som en tidslig setning i form Als ... da ... finner paralleller i de innledende setningene i det mesopotamiske eposet. Tematiske referanser til universets opprettelse kan finnes i så trivielle tekster som "å trylle frem tannpine", men også i et så viktig arbeid som den sumeriske kongelisten . [7]

Det hebraiske ordet Tehom , brukt i den andre setningen i 1 Mosebok for "avgrunnen", går etymologisk tilbake til samme opprinnelse som den babylonske gudinnen Tiamat . Dette betyr imidlertid ikke et personifisert vesen, men et abstrakt begrep. I motsetning til den babylonske skapelsesmyten inneholder de bibelske skapelseshistoriene ingen beskrivelse av et slag mellom gudene og ingen referanse til en eksistens før skapelsen. Dette er trolig også grunnen til at de “store havmonstrene” er nevnt separat i Gen 1.21 EU - for å understreke at de også ble skapt av Gud.

I følge Mishnah ( Chagiga 2: 1) er det forbudt å lære to personer innledningen til 1. Mosebok med mindre disse elevene er kloke og i stand til å forstå stoffet selv. Studiet av skapelseshistorien tilhører derfor det esoteriske området i jødedommen ( hebraisk sod - "hemmelig"), som bare er mulig under restriktive forhold, for eksempel bare fra en viss alder.

Skapelse i Salomos ordspråk

Det er en annen fremstilling av skapelsen i Ordspråkene . Visdommen som personifiseres der taler:

“Herren skapte meg i begynnelsen av sine veier, før hans gjerninger i urtiden; i de tidligste tider ble jeg utdannet, i begynnelsen, ved jordens opprinnelse. Da urhavet ennå ikke var der, ble jeg født da kildene ennå ikke eksisterte, de rike på vann. Før fjellene ble senket, før åsene ble jeg født. Han hadde ennå ikke laget jorden og engene og alle klumpene på fastlandet. Da han bygde himmelen, var jeg der da han målte jorden over vannet, da han befestet skyene over og lot kilder renne ut av urhavet, da han ga sjøen sine vedtekter og vannet ikke fikk bryte hans kommando, da jeg målte jordens grunnvoller, var jeg sammen med ham som et elsket barn. Jeg var hans glede dag etter dag og spilte foran ham hele tiden. Jeg spilte på jorden hans, og det var min glede å være sammen med menneskene. "

- Prov 8,22–31 EU

Visdommen personifisert, likestilt i kristendommen som Sophia med Den Hellige Ånd , spiller en viktig rolle i både gnostisisme og kabbala . Som en av emanasjonene til den opprinnelige, eneste og ugjenkjennelige øverste Gud, pustet hun ånd inn i den materielle menneskelige skapningen av den ytterligere guddommelige emanasjonen, demiurge Yaldabaoth , og dermed det som skiller ham fra dyret.

I Kabbalah er Hochma (visdom) også en av de guddommelige emanasjonene, her kalt Sephiroth . I livets kabbalistiske tre inntar visdom andreplassen under Kether ("krone").

Kristendommen

Skildring av skapelsen på vestportalen til Ulm Minster

Det nye testamentet vedtar det gamle testamentets forestilling om Gud som Skaper, men snakker også om inkarnasjonen av Gud i Kristus. Skaperen (Faderen) og Jesus Kristus som Guds Sønn åpenbarer seg i Den Hellige Ånd for å være til stede i åndelig form. I prologen til Johannesevangeliet , en variant av skapelsesmyten fra 1. Mosebok, blir Logos likestilt med Gud.

I brevet til Kolosserne blir det sagt om Jesus som medskaper:

“Han er bildet av den usynlige Gud, den førstefødte i hele skapelsen. For i ham ble alt skapt i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herredømme, makter og autoriteter; alt er skapt gjennom ham og mot ham. Han er foran all skapelse og i ham varer alt. Han er hodet, men kroppen er kirken. Han er opprinnelsen, den førstefødte av de døde; så han har prioritet i alt. "

- ( Kolosserne 1.15-18 EU )

I trosbekjennelsen omtales Gud som "skaperen av himmel og jord" (faktor coeli et terrae) .

islam

Sitater fra skapelseshistorien til den jødisk-kristne tradisjonen finnes i mange deler av Koranen . Siden Koranen imidlertid ikke fokuserer på selve fortellingen om historien, men historien bare er ment å illustrere det faktiske budskapet, vises detaljer i mange suraer og blir noen ganger gjentatt. Eksempler er Sura 21 , 30-33; Sura 32 , 4-9; Sura 41 , 9-12; Sura 7:54; Sura 10 , 3. kilde er delvis den bibelske skapelseshistorien. For eksempel vises det til seks dagers arbeid - i Sura 7,54; 10, 3; 11, 7; 25, 59 og 32, 4. Men tradisjoner som bare finnes i ikke-bibelske jødiske eller kristne skrifter er også sitert i hele Koranen; så det er z. B. historien om Satans fall i sura 38 , 73ff. i de utenbibelske skrifter livet til Adam og Eva og skattehulen , men ikke i 1.Mosebok. Noen få steder, f.eks. B. Sura 31 , 10, er ikke nedfelt i den kristne eller jødiske tradisjonen, men kunne også ha vært kjent for de arabiske kristne på den tiden Koranen ble skrevet.

Flere begreper som regnes blant de 99 navnene på Gud i islamsk teologi betegner Gud som Skaperen. Disse inkluderer begrepene al-Badīʿ '( arabisk البديع ) og al-Bāriʾ ( البارئ ), som går tilbake til det hebraiske verbet bārā som ble brukt i 1. Mosebok. I Koranen er det synonyme begrepet al-Chāliq ( الخالق ) brukt over 200 ganger. Det tilsvarende verbale substantivet Chalq ("skapelse") betegner både den guddommelige handlingen og selve skapelsesarbeidet. [8]

I islamsk historie spilte spørsmålet om Koranen ble opprettet og dermed kritisert, slik mutazilittene forfektet, eller om den hadde eksistert i verden som Kalam ( logoer ) fra begynnelsen av en spesiell rolle i islamsk historie. På tidspunktet for mutazilitt -regjeringen i Bagdad på begynnelsen av 900 -tallet nådde det et spesielt eksplosivt nivå da kadiene ble spurt med inkvisitoriske midler ( Mihna ) om de trodde på Guds evighet og på opprettelsen av Koranen.

buddhisme

Tekstene til Theravada -buddhismen ( Pali Canon ) kjenner guddommer som ser på seg selv som ufødte, udødelige, dvs. evige skapere av verden (Brahmas). Der er det også mulig for Buddha Siddhartha Gautama og noen av hans tilhengere å komme i kontakt med disse gudene. Det blir imidlertid klart at Brahmas tar feil om deres allmakt og udødelighet. På grunn av deres meget lange levetid har de mistet hukommelsen om opprinnelsen, og det er også eksistensområder som er utilgjengelige for dem (se f.eks. Brahmanimantaṇika Sutta , Majjhima Nikāya 49, Pali Canon).

Ideen om enhver form for skapelse og en skapers, det være seg en guddommelig enhet eller et abstrakt prinsipp, blir til slutt ignorert eller behandlet som irrelevant i buddhismen. Buddha Siddhartha Gautama selv begrunnet dette med at håndtering av slike ufattelige spørsmål i religiøst liv til syvende og sist ikke gir noen gevinst i kunnskap, og derfor vil han ikke si noe om det. I tillegg til noen få andre spørsmål (for eksempel en presis beskrivelse av effekten av karma ), er spørsmålene om skapelse og livets opprinnelse i prinsippet ikke meningsfulle eller fullstendig besvart og skapte bare forvirring og til og med galskap (se Acintita Sutta, Anguttara Nikāya 4,77, Pali Canon).

For å klargjøre dette er det en kjent lignelse: Den skildrer situasjonen til en mann som blir truffet av en forgiftet pil i et uventet attentatforsøk. Den ringte legen spør først hvem som skjøt pilen (se Guds bevis ), fra hvilken retning pilen kom (verdens opprinnelse), hvorfor skytteren skjøt (av hvilken grunn verden ble skapt, se også teodisien ) og så videre. Fra buddhistisk synspunkt ligger imidlertid faren i det faktum at pilen over alle disse spørsmålene og forklaringene blir neglisjert og personen som blir skutt dør før han kan redde livet sitt eller det andre (jf. Cūḷamāluṅkya Sutta, Majjhima Nikāya 63, Pali Canon).

Flere skapelsesmyter

Skapelsesmyter har eksistert på alle kontinenter siden menneskehetens begynnelse. [9] Her er et utvalg:

  • Gylfaginning ( norrøn mytologi )
  • Izanagi og Izanami ( japansk mytologi )
  • Den gode krokodillen ( timorsk skapelsesmyte)
  • Pangu ( kinesisk mytologi )
  • Popol Vuh ( Maya )
  • Rangi og Papa ( Maori -mytologi )
  • Germansk skapelseshistorie

Filosofi og teologi i Europa

Konseptene som allerede var tilstede i antikken fortsatte å ha en effekt i Europas intellektuelle historie . [10] Augustin argumenterte for en pågående skapelse (creatio continua) , senere representert av Descartes og Spinoza , blant andre. Schelling forsto skapelsen som en påfølgende prosess som fortsatte av Gud.

Thierry von Chartres representerte en platonisk idé i De sex dierum operibus. [11] Thomas Aquinas lærte fremveksten av alle vesener fra en første årsak. Nikolaus von Kues tolket verden som en utfoldelse (forklaring) av Guds vesen.

I løpet av utvidelsen av vitenskapelige forsøk på forklaring til originale spørsmål ble disse vitenskapelige tilnærmingene tatt opp i sammenheng med teologi. I spenningsområdet mellom evolusjonsteori og kreasjonisme eller intelligent design ble det også tenkt på rollen som en skapergud, og ideen om et stort smell i begynnelsen av universet var forbundet med en skapelseshandling .

Se også

  • kosmogoni
  • Skapelseshistorie (presteskrift) , den første av de to skapelseshistoriene i Det gamle testamente
  • Jødisk kalender , teller årene fra den bibelske skapelsen av verden
  • Ussher-Lightfoot-kalender , forsøk på datering av skapelsen i henhold til Det gamle testamente
  • Intelligent design

litteratur

Religionshistorie

  • RJ Clifford: Creation Accounts in the Ancient Near East og i Bibelen. Washington DC 1994.
  • S. Henry: israelittisk visdom. Mot en økologisk skapelsesteologi. I: DJ Muthunayagom (red.): Bibelen taler i dag. Essays til ære for Gnana Robinson , Bangalore 2000, s. 173-180.
  • Othmar Keel, Silvia Schroer: Creation. Bibelske teologier i sammenheng med gamle orientalske religioner. Göttingen 2002.
  • AT Khoury: jødisk-islamske skapelseslære og deres mandat for mennesket. Øk, form, ansvar i verden som er betrodd ham. I: Ordensnachrichten 39, 2000, s. 13–24.
  • BM Linke (red.): Skapelsesmytologi i religioner. Frankfurt / M. 2001.
  • Charles H. Long: Alpha: The Myths of Creation. Oxford UP, 1983.
  • GP Luttikhuizen: Den demoniske demiuren i gnostisk mytologi. I: Chr. Auffarth, L. Stuckenbruck (red.): Englenes fall (= Temaer i bibelsk fortelling. 6). Leiden / Boston 2003, s. 148-160.
  • Monika Tworuschka , Udo Tworuschka : Da verden ble til. Skapende myter om folk og kulturer i ord og bilder. Freiburg i. Brg. 2005.
  • Jean-Marc Rouvière: Brèves méditations sur la création du monde. L'Harmattan, Paris 2006.
  • Monika Tworuschka, Udo Tworuschka: Skapelsesmyter. Darmstadt 2011.
  • Opprinnelse . Forelesningssyklus 1986/87 om menneskets og verdens opprinnelse i folks myter, Museum für Völkerkunde, Frankfurt am Main 1987.

Eksegese av de bibelske utsagnene om skapelsen

  • Detlef Löhde: Historien om skapelsen: rapport eller lignelseslignende fortelling? Størrelse Oesingen 1989, ISBN 3-922534-50-3 .
  • M. Dietrich: Menneskets opprettelse i Edens hage: en mesopotamisk myte i Det gamle testamente. I: Kommunikasjon for antropologi og religionshistorie. 16, 2004, S. 21–33.
  • K. Löning, E. Zenger: Als Anfang schuf Gott. Biblische Schöpfungstheologien. Düsseldorf 1997.
  • HP Müller: Schöpfungsmythen – literarisch und theologisch – mit Anschlußerörterungen. In: Zeitschrift für Theologie und Kirche. 101, 2004, S. 506–525.
  • W. Schrage: Schöpfung und Neuschöpfung in Kontinuität und Diskontinuität bei Paulus. In: Evangelische Theologie. 65, 2005, S. 245–259.
  • Evamaria Strecker: Die Zeitbotschaft der Schöpfung (1 Mose 1,1–2,4). In: online-bibelkommentar.de
  • Diana Göbel: Die Entstehung des Lebenshauses in sechs Tagen (1 Mose 1,1–2,4). In: online-bibelkommentar.de

Philosophie- und Theologiegeschichte

  • K. Bannach: Pelagianismus in der franziskanischen Schöpfungstheologie? In: Freiburger Zeitschrift für Philosophie und Theologie. 49, 2002, S. 73–93.
  • BJ Brown: Bonaventure on the impossiblity of a beginningless world: why the traversal argument works. In: American catholic philosophical quarterly. 79, 2005, S. 389–409.
  • TP Bukowski: Beyond Aristotle … and beyond Newton: Thomas Aquinas on an infinite creation. In: The Thomist. 68, 2004, S. 287–314.
  • A. Dahm: Schöpfungstheologie bei Nikolaus von Kues: erste Ansätze in den frühen Predigten und ihre Fortführung in „De docta ignorantia“. In: Trierer theologische Zeitschrift. 113, 2004, S. 118–136.
  • M. Hermann: Zwischen heidnischer und christlicher Kosmologie: Isidor von Sevilla und seine Weltanschauung. In: Analecta Cracoviensia. 34, 2002, S. 311–328.
  • H. Hopig: Creatio ex nihilo. In: Jahrbuch Biblische Theologie. 12, 1997, S. 291–307.
  • G. May: Schöpfung aus dem Nichts. Die Entstehung der Lehre von der creatio ex nihilo. Berlin 1978.
  • I. Miller: Idolatry and the polemics of world-formation from Philo to Augustine. In: Journal of religious history. 28, 2004, S. 126–145.
  • JC O'Neill: How early is the doctrine of creatio ex nihilo? In: The Journal of theological studies. 53, 2002, S. 449–465.
  • OH Pesch: Schöpfungslehre und Schöpfungsperspektive in der Theologie des Thomas von Aquin. In: Kerygma und Dogma. 49, 2003, S. 2–23.
  • A. Schmidt: Kreatürlichkeit: Geheimnis des Glaubens im Licht der Vernunft. Thomas von Aquin über Schöpfungsglauben und Seinsverständnis. In: Wissenschaft und Weisheit. 69, 2006, S. 211–229.
  • NJ Torchia: Creatio ex nihilo and the Theology of St. Augustine. The Anti-Manichaean Polemic and Beyond American (= University Studies VII/205). New York ua 1999.
  • M. Voicu: L'idée de créationet sa représentation dans la renaissance du XII. siècle. Mutations d'un idéal. In: Revue des sciences religieuses. 76, 2002, S. 33–56.

Theologische Schöpfungslehre

  • Alexandre Ganoczy : Schöpfungslehre. In: W. Beinert, (Hrsg.): Glaubenszugänge. Lehrbuch der Katholischen Dogmatik. Band 1. Paderborn 1995, S. 363–495.
  • F. Gruber: Im Haus des Lebens. Eine Theologie der Schöpfung. Regensburg 2001.
  • H. Kessler: Das Stöhnen der Natur. Plädoyer für eine Schöpfungsspiritualität und Schöpfungsethik. Düsseldorf 1990.
  • G. Kraus: Welt und Mensch. Lehrbuch zur Schöpfungslehre (= Grundriß der Dogmatik. Nr. 2). Frankfurt 1997.
  • C. Link: Gottesfrage und Schöpfungsglaube. Theologische Studien. Neukirchen-Vluyn 1997.
  • C. Link: Schöpfung. Schöpfungstheologie in reformatorischer Tradition (= Handbuch Systematischer Theologie. 7/1). Gütersloh 1991.
  • Jürgen Moltmann : Gott in der Schöpfung. Ökologische Schöpfungslehre. 4. Auflage. München 1993.
  • D. Sattler, T. Schneider: Schöpfungslehre. In: Handbuch der Dogmatik. Band 1. 1992, S. 120–238.
  • K. Schmid: Schöpfung (Themen der Theologie 4). Tübingen 2012.
  • Walter Simonis : Über Gott und die Welt. Gottes- und Schöpfungslehre. Düsseldorf 2004, ISBN 3-491-70375-1 .
  • Alex Stock : Poetische Dogmatik . Schöpfungslehre. Band 1: Himmel und Erde. Paderborn 2010, ISBN 978-3-506-76897-1 ; Band 2: Menschen. Paderborn 2013, ISBN 978-3-506-77784-3 .
  • Harald Wagner: Die Schöpfung – Der Wille Gottes zur Communio. In: Studienbücher Theologie: Dogmatik. Band 18. Stuttgart 2003, ISBN 3-17-016469-4 , S. 376–435.

Naturwissenschaft

  • Albert Sonnenburg: Tellus oder die vorzüglichsten Thatsachen und Theorien aus der Schöpfungsgeschichte der Erde: für Freunde der Naturwissenschaft. Geisler, Bremen 1845 Digitalisat

Belletristik

  • Franco Ferrucci: Die Schöpfung. Das Leben Gottes von ihm selbst erzählt. Aus dem Italienischen von Herbert Schlüter und Stefan Richter. Fischer Taschenbuch Verlag.

Weblinks

Commons : Schöpfung – Sammlung von Bildern, Videos und Audiodateien
Wikiquote: Schöpfung – Zitate
Wiktionary: Schöpfung – Bedeutungserklärungen, Wortherkunft, Synonyme, Übersetzungen
Wiktionary: Schöpfungsgeschichte – Bedeutungserklärungen, Wortherkunft, Synonyme, Übersetzungen
  • Dimitry Kiryanov: Kosmologie und Schöpfung: die orthodoxe Perspektive

Einzelnachweise

  1. Christentum und Islam abgerufen am 27. Februar 2013.
  2. Wolfram von Soden : Der altbabylonische Atramḫasis-Mythos. In: Otto Kaiser ua: Texte aus der Umwelt des Alten Testaments , Alte Folge, Band III Weisheitstexte, Mythen, Epen , 3.1 Weisheitstexte. Gütersloher Verlaghaus Mohn, Gütersloh 1990, ISBN 3-579-00072-1 , S. 623–624.
  3. Vgl. 1. Buch Mose (Genesis) Kapitel 6–9 und 11. Tafel Gilgamesch-Epos .
  4. Jörg Jeremias: Theologie des Alten Testaments (= Grundrisse zum Alten Testament . Band   6 ). Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen 2017, ISBN 978-3-525-51697-3 , S.   18 .
  5. Zu Entstehungszeit und Verfasserschaft der beiden Texte siehe auch Hauptartikel Pentateuch
  6. Encyclopedia Judaica , Art. Creation and Cosmogony. Bd. 5, S. 1059.
  7. James B. Pritchard : Ancient Near Eastern Texts relating to the Old Testament. S. 100 bzw. 265, in: Encyclopedia Judaica . Art. „Creation and Cosmogony“, Band 5, S. 1061.
  8. Encyclopédie de l'Islam , Bd. IV, S. 1012–1013.
  9. David Adams Leeming (1937): Creation Myths of the World: An Encyclopedia , Santa Barbara 1994; Barbara C. Sproul: Primal Myths: Creation Myths Around the World , HarperCollins, London 1979
  10. Jürgen Mittelstraß : Artikel Schöpfung. In: Enzyklopädie Philosophie und Wissenschaftstheorie. Band 3, 1995, S. 730.
  11. Vgl. Nikolaus M. Häring: The creations an creator of the world according to Thierry of Chartres and Clarenbaldus of Arras. In: archives d'Histoire doctrinale et litteraire du Moyen Age. Band 30, 1955, S. 137–216. Deutsche Übersetzung: Die Erschaffung der Welt und ihr Schöpfer nach Thierry von Chartres und Clarembaldus von Arras. In: Werner Beierwaltes (Hrsg.): Platonismus in der Philosophie des Mittelalters. Darmstadt 1969 (= Wege der Forschung. Band 197), S. 161–267.
Abgerufen von „ https://de.wikipedia.org/w/index.php?title=Schöpfung&oldid=214666039 “