Latin

fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigasjon Hopp til søk
Latin (lingua Latina)
høyttaler Bare som andrespråk
Språklig
klassifisering
  • Indoeuropeiske språk
    • Italienske språk
      • Latino- Faliscan språk
    Latin
Offisiell status
Offisielt språk på Vatikanet Vatikanet Vatikanstaten og Den hellige stol
Språkkoder
ISO 639-1

la

ISO 639-2

lat

ISO 639-3

lat

Det latinske språket (Latin lingua Latina ), latin for kort, er et indoeuropeisk språk som opprinnelig ble snakket av latinerne , innbyggerne i Lazio med Roma som sentrum. De tidligste bevisene går tilbake til 5. eller 6. århundre f.Kr. ( tidlig latin ), lengre tekster er tilgjengelige fra 3. århundre f.Kr. ( gammel latin ), og deres fulle uttrykk i form av klassisk latin som hovedsakelig er kjent og lært i dag nådde (Skriftlig) språk i det første århundre f.Kr.

Latin var det offisielle språket i Romerriket og ble dermed den dominerende lingua franca i det vestlige Middelhavet . Mens det talte språket, det såkalte vulgære latin , utviklet seg til romanske språk i tidlig middelalder , forble latinene til de romerske forfatterne som et dødt språk det ledende språket i litteratur, vitenskap, politikk og kirke fram til moderne tid . Lærde som Thomas Aquinas , Petrarch , Erasmus , Copernicus , Descartes og Newton skrev verk på latin. Fram til 1800 -tallet ble det holdt foredrag ved universiteter over hele Europa på latin; Avhandlinger ble for det meste skrevet på latin, noen ganger til begynnelsen av 1900 -tallet. Frem til da var latin det offisielle språket i Polen, Ungarn og Det hellige romerske riket . I tusenvis av lån og utenlandske ord, så vel som idiomer, er latin nå også tilstede på ikke-romantiske språk som tysk eller engelsk . Når du oppretter nye fagtermer, brukes latin igjen og igjen.

På grunn av sin enorme betydning for den språklige og kulturelle utviklingen i Europa , blir latin hovedsakelig undervist i Tyskland, [1] Østerrike og Sveits ved mange skoler og universiteter. Noen studier krever kunnskap om latin eller latinum . Situasjonen er den samme i Storbritannia, hvor det undervises i latin på grunnskolenivå .

Språklig klassifisering

Latin tilhører den viktigste italienske grenen av de indoeuropeiske språkene , hvorav bemerkelsesverdige spor utenfor latin bare har overlevd i form av oskisk og umbrisk . Ordforrådet antyder en likhet mellom italiensk og det keltiske språket , men det er ikke sikkert om dette betyr et tettere genetisk forhold eller en forhistorisk språkkontakt.

Som gammelgresk, sanskrit og andre gamle indoeuropeiske språk, er latin et typisk bøyet språk med en syntetisk struktur .

Regiolects og sociolects

Selv om kildene om dette emnet er sparsomme, kan det antas at latin, i likhet med andre språk, ble delt inn i regiolekter (geografisk struktur) og sosiolekter (struktur etter sosial klasse). Klassisk filologi , som hovedsakelig omhandler språket i den såkalte gyldne og sølv latiniteten, oppfatter vanligvis ikke eller bare marginalt dette faktum. Det faktum at latin er differensiert til de enkelte romanske språkene (i tillegg til påvirkning av substratspråk ) og den rike dialektalstrukturen i de enkelte romanske språkene med dialekter som noen ganger er vanskelige å forstå taler til fordel for en rik regional strukturen til latin.

Romerrikets største utbredelse ved keiser Trajans død i 117 e.Kr.

Når det gjelder den sosiale differensieringen av latin, må kontrasten mellom talespråket (av de "lavere" klassene) på den ene siden og skriftspråket som er gitt oss i klassiske tekster på den andre, understrekes. Sistnevnte har sannsynligvis vært de språklige språkene til de utdannede klassene i denne eller en veldig lignende form. Dette "standardspråket" utviklet seg rundt det tredje århundre f.Kr. og ble brakt til sin endelige form i forrige århundre f.Kr. av menn som Marcus Tullius Cicero ("skolebok latin"). Det kan antas at standardspråket allerede på Ciceros tid avvek vesentlig fra "latin av gaten". Siden de utdannede klassene i det gamle Roma ikke hadde noen interesse for de lavere klassers språklige språk, er informasjonen som er gitt om dette svært sparsom. En viktig kilde i denne forbindelse er for eksempel graffiti hentet fra vulkanutbruddet i Pompeii i 79, der (avhengig av utdanningsnivået til forfatteren) noen ganger manifesteres en språkform som i mange tilfeller allerede forutser trekk ved de romantiske språkene (f.eks. synkretisme av tilfeller i akkusativ med tap av siste -m ). Latin, skrevet (og snakket?) Av utdannede mennesker som Cicero, Caesar , etc., bør derfor ses på som et kunstig språk . Dette gjelder imidlertid mer eller mindre alle skriftlige språk og høyt språk.

I det følgende, med mindre annet er angitt, vil bare det fonetiske nivået og grammatikken til det klassiske latinske språket bli diskutert.

skriving

Som mange andre kulturelle eiendeler ble det latinske alfabetet lånt fra Hellas via det gamle italienske alfabetet til etruskerne . I klassisk tid besto det latinske alfabetet av følgende 23 tegn:

ABCDEFGHIKLMNOPQRSTVX YZ

Minus hovedsteder var ukjent i klassisk tid, det vil si at det bare ble skrevet med hovedstedene som er oppført her. Jeg og V står samtidig for vokalene i , u og konsonantene j , v . Ordet iuventus (ungdom) ble stavet IVVENTVS. Bokstavene K , Y og Z ble hovedsakelig brukt i greske fremmedord eller egennavn.

I tillegg til steininnskrifter ble det skrevet på tre- og vokstabletter ( tabula cerata ), pergament eller papyrus . Pekepenn ( stilus ) ble brukt til å skrive på vokstablettene . Papyrus ble skrevet i svart og rødt blekk . Det svarte blekket besto av karbon svart og en løsning av tyggegummi , det røde blekket ble laget av oker ( rødt kritt ). En pensel laget av rush fungerte som et redskapsredskap , og i gresk-romersk tid et skriverør, gresk κάλαμος (kálamos), latinsk calamus. I klassisk tid ble store arbeider skrevet ned på ruller og kodekser og gjengitt ved kopiering.

Det første kjente skriftskriftet ble oppfunnet av Marcus Tullius Ciceros husslave og privatsekretær Marcus Tullius Tiro .

Volum og aksent

Lydinventaret av latin er relativt håndterbart og begrenset til "vanlige" konsonanter og vokaler, ettersom de vises på mange språk på en eller annen måte. Den historisk "riktige" uttalen (så langt den kan rekonstrueres) gir ikke noen store problemer for tyske morsmål. Av de romantiske språkene har italiensk best bevart det fonetiske lageret av latin.

Konsonanter

Tabellen nedenfor viser konsonantinventaret av latin:

labial Tannlege Palatal Velar Glottal
enkel labiovelar
Plosiv uttrykt / b / / d / / ɡ /
uten stemmer / p / / t / / k / / kʷ /
Frikativ
uten stemmer / f / / s / /H/
nese / m / / n /
Levende / r /
Tilnærmet / l / / y / / w /

Plosivene b , d og g som ble uttrykt, ble sannsynligvis uttalt som på tysk. I motsetning til på tysk var ikke de stemmeløse variantene aspirert. En palatalisering av

[⁠ k ⁠] (bokstaven ⟨C⟩) før klare vokaler sannsynligvis fant sted bare i den postklassiske perioden, og det var mulig som kunne finnes i visse regionale eller sosiolekter allerede før kristendommen en Palatalisierung. Den ⟨qu⟩ skrevne plosive labiovelaren [⁠ K ⁠] ligner det tyske ⟨qu⟩, men ingrediensen er ⟨u⟩ bilabial ikke som tyskerne, labiodental . ⟨R⟩ var r Zungenspitzen-, som var som i dag rullet fremdeles på italiensk. Avhengig av posisjonen var ⟨L⟩ enten som den tyske lyden [⁠ l ⁠] eller som engelsk auslautendes [⁠ ɫ ⁠] artikulert. Den første h er sannsynligvis i beste fall blitt artikulert av medlemmer av de utdannede klassene allerede i klassisk tid. Den siste m er sannsynligvis bare svakt artikulert i klassisk tid, muligens med samtidig nasalisering av den foregående vokalen. Lyden skrevet som V⟩ er bilabial [⁠ w ⁠] som på engelsk.

Vokaler og diftonger

Som mange andre språk kjenner latin de fem vokalene a , i , u , e og o . Alle fem vokalene kan være korte eller lange. Tabellen nedenfor gir en oversikt over den eksakte uttalen:

foran sentral bak
lang om kort tid lang om kort tid lang om kort tid
lukket / Jeg / / ɪ / / uː / / ʊ /
halvt stengt / eː / / ɛ / /O/ / ɔ /
åpen / aː / / a /

På diftonger kjenner latin au , ai (skrevet som ae ), oi (skrevet som oe ) så vel som de sjeldnere ei , ui og eu .

I motsetning til tysk ble ingen glottisk nedleggelse artikulert foran den første vokalen.

Stavelsesstruktur

Latin kjenner åpne (vokalfinale) og lukkede (konsonantfinale) stavelser . I utgangspunktet er maksimalt tre konsonanter (K) tillatt, med tre konsonanter må den tredje være en resonans (R), slik det også er tilfellet på tysk. Maksimalt to konsonanter er tillatt i den siste stavelsen, hvorav den ene også må være en resonans. Stavelsesvokalen (V) kan følges av en halv vokal (H) (diftong). Bare vokaler kan brukes som stavelsesbærere, men ikke resonanter eller konsonanter (for eksempel i det tsjekkiske ordet vlk 'ulv' eller det tyske interjeksjonen pst! ). Dette resulterer i følgende stavelsesstruktur: (K) (K) (R) V (H) (R) (K).

Eksempler:

  • KV: 'deg'
  • VK: os 'bein'
  • KVK: søt 'gris'
  • KKV (K): spē ablativ sg. ~ Spēs nom. Sg. 'Hope'
  • -VRK: amant 'de elsker'
  • KKRV-: striga 'heks'

Stavelsesstrukturen til latin er dermed betydelig mindre kompleks enn tysk, slik at det er betydelig færre "tillatte" stavelser på latin (også på grunn av det lille antallet lyder) enn på tysk. Italiensk har bevart latinets stavelsesstruktur ganske bra.

aksent

På klassisk latin er ordet aksent i polysyllabiske ord vanligvis på nest siste eller tredje fra siste stavelse. Beslutningen om hvilken stavelse som skal fremheves med polysyllabiske ord, avhenger utelukkende av den nest siste stavelsen ( Panultia -regelen ).

Spørsmålet om arten av den latinske aksenten er fortsatt uklart og gjenstand for diskusjon. Noen forskere antar en dynamisk aksent eller trykkaksent, for eksempel på tysk, der den understreket stavelsen er artikulert høyere. Denne teorien støttes av de mange vokalsvekkelsene i latinske ord som er typiske for ikke-understreket stavelser i språk med stress-aksent, f.eks. B. facere (å gjøre) og den avledede deficere (for å redusere, forlate, dø) med svekkelse av stamvokalen fra a til i . Det faktum at alle romanske språk har en dynamisk aksent taler også for denne teorien.

Andre lærde antar en musikalsk eller melodisk aksent for latin, der vokalens tonehøyde endres i stedet for volumet. Et sterkt argument for denne teorien kan sees i det faktum at den kvantitative metriske "importerte" fra Hellas av romerne er ubrukelig for språk med dynamiske aksenter og derfor krever en melodisk aksent.

grammatikk

morfologi

Verber

Latinske verb kan konjugeres i henhold til følgende kategorier:

  • Person : første, andre og tredje person
  • Nummer (tall): entall og flertall
  • Diatese : aktiv og passiv
  • Tid : nåtid , fortid , perfekt , perfekt progressiv , nåtid , fremtidig kontinuerlig (Futurperfekt, Perfektfutur)
  • Modus : veiledende , konjunktiv , imperativ

Latin skiller mellom fire konjugeringsklasser :

  • 1. Bøyning eller ā-konjugering
  • 2. Bøyning eller ē konjugasjon
  • 3. Bøyning, bestående av konsonantkonjugering og blandet konjugasjon (ĭ konjugasjon)
  • 4. Bøyning eller ī konjugasjon

Hvert vanlig verb er tilordnet en av disse fire klassene.

Latinske verb dannes syntetisk i alle aktive former så vel som i nåtid, fortid og framtid (dvs. formene til nåværende stamme), dvs. uten hjelpeverber og bare ved bruk av grammatiske pedagogiske morfemer. Bare i passiv av den perfekte fortiden, fortidens perfekte og perfekte framtid, som på tysk, er det en analytisk formasjon som bruker fortidens partisipp og hjelpeverbet esse (sein). Her ser vi en analytisk tendens som skiller seg fra latinets generelle syntetiske karakter (se nedenfor). I motsetning til på tysk, blir hjelpeverbet “haben” ( habere ) aldri brukt.

Latinske verb består av en verbstamme (nåtid eller perfekt stamme), muligens utstyrt med et verbprefiks , et spennings- og modetegn, som angir spenningen og modusen og som følger eller erstatter stammeavslutende vokal, samt - unntatt i infinitiv - en personlig slutt, som viser person, tall og diatese samtidig.

Tabellen nedenfor viser strukturen til latinske verb basert på utvalgte former for verbet amare ("å elske").

betydning stamme Spente / modeskilt Person, nummer, diatese
Tilstede-
stamme
1. person entall nåværende indikativ aktiv jeg er forelsket ama- - -o (-a- + -o til o)
2. person entall nåværende konjunktiv aktiv du kan elske på en) - -e- -s
2. person flertall ufullkommen konjunktiv aktiv du elsket ama- -re- -tis
1. person flertall fremtidig indikativ passiv vi vil bli elsket ama- -bi- -mur
Perfekt-
stamme
1. person entall perfekt indikativ aktiv Jeg elsket / jeg elsket amav- - -Jeg
2. person entall perfekt konjunktiv aktiv du elsket amav- -eri- -s
3. person flertall forbi perfekt indikativ aktiv de hadde elsket amav- -era- -nt

Tabellen viser at midtposisjonen mellom stamme og personlig avslutning er opptatt av spenningen og modus morphem , mens den siste posisjonen er forbeholdt suffikset , som samtidig indikerer person, tall og diatese. I den nåværende og perfekte indikasjonen er det anspente tegnet et nullmorfem (posisjonen er derfor ikke opptatt). I noen fremtidige og konjunktiv former, stammen er vokalen erstattet av en annen vokal, avhengig av fleksjon klasse.

Substantiv

Følgende grammatiske kategorier skiller seg fra substantivet :

  • Slekt (grammatisk kjønn): maskulint, feminint, kastrert
  • Antall (tall): entall, flertall
  • Case : nominativ, genitiv, dativ, akkusativ, vokativ, ablativ, lokalativ

Funksjonene til de fire første sakene nevnt ovenfor tilsvarer omtrent funksjonene de også har på tysk: nominativ er tilfelle for det grammatiske emnet, genitiv indikerer eierskap og lignende, dativ er tilfelle av indirekte og akkusativ tilfelle av det direkte objektet.

I latinsk ablativ har flere eldre tilfeller kollapset gjennom synkretisme av saker: ablativ, instrumental, lokaliserende. Funksjonene som ablativet fyller på latin er tilsvarende forskjellige. Det originale ablativet angir en bevegelse i rom eller tid vekk fra det tilsvarende substantivet, f.eks. For eksempel : en Roma ("borte fra Roma"), ab urbe condita ("siden grunnleggelsen av byen [Roma]"). Ablativet som instrumentelt beskriver bruk av et objekt, f.eks. Eksempel : gladio pugnare ("å kjempe med sverdet"). Ablativet som lokativ beskriver et sted i rom eller i tid, f.eks. Eks .: eo loco ("på dette stedet"), eo tempore ("på dette tidspunktet").

Vokativet, som for eksempel fremdeles finnes i dag på tsjekkisk språk, er hilsen. Dette er differensiert fra det nominative (blant annet) i entall for den andre deklensjonen (O-deklensjon) og er vanligvis ikke oppført separat i "moderne" skolegrammatikk eller bare for den andre deklarasjonen. I entall for den andre deklinasjonen erstattes stammen som slutter u (eller på et eldre språknivå: o ) med en e . Den berømte påståtte siste setningen til Gaius Iulius Caesar , "Du også, min sønn, Brutus", er på latin: et tu, mi fili Brute , med både "Brutus" og "meus filius" i vokativet.

Den rene lokaliseringen er bare rudimentær og er, i likhet med vokativet, vanligvis ikke oppført separat i skolegrammatikk. I tillegg til at gamle lokasjoner frosset ned i adverb som domi (hjemme), humi (på bakken), vises lokaliseringen også i stedsnavn, f.eks. F.eks .: Romae (i Roma).

Det er fem klasser av tilbøyelighet på latin:

deklinasjon 1. Deklinasjon 2. Deklinasjon 3. Deklinasjon 4. Deklinasjon 5. Deklinasjon
stamme en deklinasjon o-deklinasjon Konsonantisk
deklinasjon
Blandet deklinasjon i-deklinasjon u deklinasjon e-deklarasjon
eksempel domina, -ae f.
Elskerinnen
dominus, -i m.
herren
ager, -i m.
feltet
templum, -i n.
tempelet
corpus, -oris n.
kroppen
navis, -is f.
skipet
turris, -is f.
tårnet
portus, -us m.
havnen
res, rei f.
tingen
Entall
Nominativ dominere a dominere oss eldre mal korpus nav er turr er port oss r det
Genitiv dominere ae dominere i agr jeg mal i selskap er nav er turr er port oss r ei
dativ dominere ae dominere o agr o mal o corpor i nav i tur i port ui r ei
akkusativ dominere videre dominere rundt egr rundt mal korpus nav em tur inn havn rundt r em
vokativ dominere a dominere e eldre mal korpus nav er turr er port oss r det
ablativ dominere a dominere o agr o mal o corpor e nav e tur i port u r e
lokaliserende Roma ae Korint i - - rur i ( i landet ) - mar i ( til sjøs ) dom i ( hjemme ) -
Flertall
Nominativ dominere ae dominere i agr jeg mal a selskap a nav det gjør det port oss r det
Genitiv Domin arum domin orum agr orum template orum selskap rundt nav ium turr ium havn etc. r erum
dativ domin er domin er agr er malen er Corporation ibus nav ibus Turr ibus port i buss r ebus
akkusativ dominere som domin os agr os mal a selskap a nav det turr er port oss r det
vokativ dominere ae dominere i agr jeg mal a selskap a nav det gjør det port oss r det
ablativ domin er domin er agr er malen er Corporation ibus nav ibus Turr ibus port i buss r ebus
lokaliserende Athen er Pompei er - - - - - - -

Adjektiver

Akkurat som substantiv, er adjektiv også avvisbare ord på latin. En stor del av adjektivene bøyes etter den første og andre deklinasjonen, som allerede ble introdusert ovenfor for substantiv:

  • bonus, bona, bonum (bra)
  • sacer, sacra, sacrum (hellig)
  • elendighet, misera, miserum (elendig)

De skråstilte tilfellene tilsvarer også formene til den første og andre bøyningen vist ovenfor.

I tillegg kjenner latin også mange adjektiv for tredje deklarasjon. Disse bøyes vanligvis som jeg -stengler , hvor de vanligvis viser et -em i stedet for et -im i akkusativ entall, slik det er med de tilsvarende substantivene.

  • atrox (alle slekter) (grusom)
  • agilis (m./f.), smidig (n.) (smidig, rask)
  • celer (m.), celeris (f.), celere (n.) (raskt)

Fjerde og femte bøyningsadjektiver eksisterer ikke.

Som på tysk dannes det komparative og det superlative ved suffiksering. Det komparative suffikset for maskulint og feminint er -ior og for neuter -ius , det superlative suffikset er -issimus, -a, -um (m./f./n.). Når det gjelder adjektiv med stammen som slutter -r , blir suffikset assimilert til -rimus .

  • benignus, benignior / benignius, benignissimus (vennlig, vennligere, mest vennlig)
  • pulcher, pulchrior / pluchrius, pulcherrimus (vakrere, vakrere, vakreste)

Som på tysk har noen adjektiv uregelmessige former for økning , f.eks. B.:

  • bonus, melior / melius, optimus (bra, bedre, best)
  • malus, peior / peius, pessimus (dårlig, verre, verste)
  • magnus, maior / maius, maximus (stor, større, største)

Pronomen

Pronomen er avvisbare ord (substantiv) som står "i stedet for substantiver" ( nominelt ). Latin skiller mellom følgende typer pronomen: personlige pronomen , possessive pronomen , refleksive pronomen , relative pronomen , demonstrative pronomen , interrogative pronomen , ubestemte pronomen .

Tall

  • Grunnleggende tall ( cardinalia )

Tabellen nedenfor viser de grunnleggende tallene fra 1 til 20 og deretter i titalls og hundrevis til 1000. Tallene 1 til 3, hundrevis (unntatt centum ) og flertall av ordet ( mille ) for 1000 kan avslås.

1 JEG. uvanlig, -a, -um 11 XI ubestemt 21 XXI unns et viginti 101 CI centum etc.
2 II duo, -ae, -o 12. XII duodecim 22. XXII duo et viginti 200 CC ducenti, -ae, -a
3 III tres, tres, tria 1. 3 XIII tredecim 30. XXX triginta 300 CCC trecenti, -ae, -a
4. IV quattuor 14. XIV quattuordecim 40 XL quadraginta 400 CD quadringenti, -ae, -a
5 V quinque 15. XV quindecim 50 L. quinquaginta 500 D. quingenti, -ae, -a
6. VI kjønn 16 XVI sedecim 60 LX sexaginta 600 DC sescenti, -ae, -a
7. VII septem 17. XVII septendecim 70 LXX septuaginta 700 DCC septingenti, -ae, -a
8. VIII okto 18. XVIII duodeviginti 80 LXXX octaginta 800 DCCC octingenti, -ae, -a
9 IX roman 19. XIX undeviginti 90 XC nonaginta 900 CM nongenti, -ae, -a
10 X decem 20. XX viginti 100 C. centum 1000 M. mille
  • Ordinære tall ( ordinalia ; første, andre ...): primus, secundus, tertius, quartus, quintus, sextus, septimus, octavus, nonus, decimus ...
  • Gjenta tall ( iterativer ; en gang, to ganger ...): semel, bis, ter, quater, quinqie (n) s, sexie (n) s, septie (n) s, octie (n) s, nonie (n) s , decie (n) s ...

Som adverb kan de gjentakende tallene ikke bøyes.

syntaks

Setningsstrukturen på latin er gratis på mange måter, ettersom de enkelte delene av setningen ofte kan tildeles tydelig basert på endene deres. Spesielt i poesi og litteratur pleier de få, knapt bindende reglene å være meningsløse. Som på de fleste romanske språk kan et personlig pronomen utelates som emne ( f.eks. Venimus 'vi kommer', på den annen side nos venimus ' vi kommer' (understreket)). På samme måte utelates ofte «sagt / snakket» osv. Før den ordrette talen (for eksempel: tum illegal: cras veniam , så sa [:]: «Jeg kommer i morgen»).

I første omgang i setningen er vanligvis stressede deler av setningen (emne, objekt eller adverb), spørsmålsord (f.eks. Quis, quid, quando ... ), imperativer og spørsmålspartiklene num 'about?' og nonne , 'tror du ikke det?'. Verber kommer ofte på slutten av en setning (f.eks. Ego te absolvo , I speak you loose ').

Adjektiv, partisipp, besittende pronomen og genitive attributter kommer vanligvis etter det tilhørende substantivet , f.eks. B. Carolus Magnus 'Charlemagne', homo sapiens 'den vise mannen', domus mea 'mitt hus'.

Språklig historie

Inskripsjon på lapis Niger , en av de eldste latinske tekstene som overlevde (6. til 5. århundre f.Kr.)

Antikken

Latin tar navnet sitt fra latinerne , et folk i gamle Lazio (i dag en sentral del av den italienske regionen Lazio ), hvis sentrum har vært siden 800 -tallet f.Kr. F.Kr. Roma utviklet seg. Den tidligste form for latin, våren latin, er bare funnet i noen inskripsjoner som Lapis Niger eller dueños inskripsjon fra det 6. eller 5. århundre f.Kr.. Chr. Håndgripelig. Fra det utviklet gjennom Rhotazismus , vokal svekkelse og andre endringer i fonologi og morfologi opp til det 3. århundre f.Kr.. Gammel latin , som det finnes et stort tekstkorpus for med komediene til Plautus og Terence (3. / 2. århundre f.Kr.).

Byste av Cicero , etterbehandler av klassisk latin ( Capitoline Museums , Roma)

For det første århundre f.Kr. Chr. Og årsskiftet snakker man om klassisk latin . Det skiller seg fra gammel latin hovedsakelig ved assimilasjoner og noen ortografiske endringer. Med blomstringen av romersk litteratur i løpet av denne tiden, var den i økende grad i stand til å hevde seg mot (gammel) gresk i litteratur og vitenskap. Forfatterne av den såkalte Golden Latitude , spesielt Marcus Tullius Cicero og Virgil , var medvirkende til den videre utviklingen av språket .

Fordi litteraturen på denne tiden ble ansett som eksemplarisk og ikke kunne forbedres ytterligere, endret det latinske litterære språket seg fra da av bare når det gjaldt ordforråd , men ikke når det gjaldt former eller syntaks . Latin av forfattere av 1. / 2. Århundre e.Kr. som Seneca og Tacitus , som er en del av Silver Latinity, eller fra sene antikke forfattere som Augustine of Hippo og Boethius ( sen latin ), skiller seg derfor ikke grunnleggende fra latin i den klassiske perioden, men i økende grad fra talespråk for de enkle menneskene, den såkalte vulgære latin , som utviklet seg kontinuerlig til romanske språk kom ut av det i tidlig middelalder . I syntaks ble for eksempel accusativus cum infinitivo stadig mer uvanlig i sen antikk, men det ble fortsatt ansett som riktig og forsvant derfor ikke. Den klassiske filologen Wilfried Stroh tar derfor til orde for tesen om at latin allerede hadde blitt et "dødt" språk ved tidskiftet, da det ikke endret seg vesentlig etter det, og det var nettopp derfor det var i stand til å bli et internasjonalt kommunikasjonsmiddel i middelalderen og den tidlige moderne perioden . [2]

Im Zuge der römischen Expansion setzte sich Latein als dominierende Verkehrssprache im gesamten Römischen Reich durch, und durch die Romanisierung vor allem der westlichen Reichsgebiete wurde es zudem auch jenseits von Latium – namentlich im übrigen Italien , in Gallien sowie in den Provinzen Hispania , Dacia und Africa – zur Muttersprache der ansässigen Bevölkerung.

Gerade in der Spätantike drangen auch mehrere lateinische Wörter in den Wortschatz des Griechischen, der Verkehrssprache Ostroms , ein. Im östlichen Mittelmeerraum hingegen war Latein zwar die Sprache in Militär und Verwaltung, es konnte das Griechische als lingua franca allerdings niemals verdrängen.

Mittelalter

Frontispiz der Carmina Burana mit einer Darstellung des Rads der Fortuna (ca. 1230)

Während der Spätantike und der Völkerwanderung verfiel schrittweise der lateinische Grammatikunterricht und damit der Gebrauch der lateinischen Schriftsprache. Ein Großteil der lateinischen Literatur der Antike ging zwischen 550 und 750 verloren , neue literarische Texte in dieser Sprache entstanden seit dem späten 6. Jahrhundert kaum mehr. Der letzte römische Kaiser, dessen Muttersprache Latein war, war Justinian (527 bis 565), und als letzter bedeutender lateinischer Poet des Altertums gilt sein Zeitgenosse Gorippus (um 550). Auch Gregor der Große predigte um 600 noch in klassischem Latein. In der Folgezeit aber vergrößerte sich im Bereich des einstigen weströmischen Reiches die Kluft zwischen der Umgangssprache und Hochlatein so erheblich, dass sich schließlich aus den lokalen Dialekten eigene Volkssprachen entwickelten. Als „Geburtsurkunde“ dieser romanischen Sprachen gilt dabei das Konzil von Tours im Jahr 813, auf dem beschlossen wurde, fortan Predigten in volkstümlicher Sprache zuzulassen, da die Gläubigen kein Latein mehr verstünden. In Ostrom , wo man in Verwaltung und Armee noch im 6. Jahrhundert Latein gesprochen hatte, war Latein im frühen 7. Jahrhundert gänzlich außer Gebrauch geraten und durch das Griechische ersetzt worden.

Unter Karl dem Großen und seinem Berater Alkuin erlebte Latein jedoch eine Renaissance . In einer Anweisung aus dem Jahr 789 wurden alle Klöster und Bischofssitze des Reiches angewiesen, Schulen zu unterhalten, in denen Latein unterrichtet werden sollte. Bald entstanden auch wieder neue literarische Werke in Latein wie etwa Einhards Karlsbiografie Vita Karoli Magni , die sich sprachlich und inhaltlich an antiken Vorbildern, insbesondere Sueton , orientiert. Weitere lateinische Autoren aus dem Mittelalter sind zum Beispiel Balderich von Bourgueil oder Hrotsvitha von Gandersheim .

Als „tote“ Sprache veränderte sich Latein auch im Mittelalter nicht wesentlich. Allerdings vergrößerte sich das Vokabular weiterhin, und es bürgerten sich Vereinfachungen im Bereich der Grammatik ein wie zum Beispiel der durch quod eingeleitete Objektsatz anstelle des klassischen (und parallel dazu weiter gebräuchlichen) Accusativus cum infinitivo . Die Quantitäten der lateinischen Silben wurden oft nicht mehr beachtet, so dass Dichtungen in der heute üblichen Akzentuierung entstanden, wie zum Beispiel viele Lieder aus der Sammlung der Carmina Burana . Auch die Phonetik änderte sich, beeinflusst von den romanischen Volkssprachen: So wurde seit dem späten 6. Jahrhundert das ⟨ c ⟩ (klassisch /k/) vor Vordervokalen wie /e/ und /i/ als Affrikate gesprochen (die es vorher im Lateinischen nicht gab), gleichzeitig bürgerte sich die Aussprache von ⟨ ti ⟩ /tj/ als /tsj/ ein, wie sie heute noch in deutschen Fremdwörtern üblich ist, z. B. ‚Reaktion'. Die Diphthonge /ae/ und /oe/ sprach man bereits in der Spätantike zunehmend als /ɛː/ bzw. /eː/ und schrieb sie dementsprechend.

Latein als Sprache der Gebildeten erreichte im Mittelalter auch in vielen Gebieten Europas Bedeutung, die außerhalb des einstigen Römischen Reiches lagen, also nie lateinischsprachig gewesen waren. Hier hielt es mit der Christianisierung Einzug, denn es war die Sprache der Kirche , der Heiligen Messe und des theologischen Diskurses. An den seit dem 13. Jahrhundert aufkommenden Universitäten West-, Nord- und Mitteleuropas war Latein die Verkehrs- und Wissenschaftssprache schlechthin. So schrieb der bedeutendste Autor des Hochmittelalters , Thomas von Aquin , Latein, das allerdings, da es für die Scholastik typisch war, von den späteren Humanisten als steif und trocken empfunden wurde.

Neuzeit

Frühdrucke nach Sprachen: Latein dominierte das gedruckte Wort im 15. Jahrhundert.
Grundlegend für die Nomenklatur in der Zoologie: Systema naturæ , Ausgabe von 1758

Eine Erneuerung der lateinischen Sprache war denn auch das erste Ziel des Renaissance-Humanismus , der in Italien mit Francesco Petrarca und Giovanni Boccaccio begann. Auch nördlich der Alpen wurde bald wieder Cicero als Vorbild im Gebrauch des Lateinischen nachgeahmt. Vor allem Erasmus von Rotterdam reichte mit seinem eleganten Latein an das antike Vorbild heran. Die Entdeckung der Neuen Welt machte Christoph Kolumbus durch den lateinischen Brief De insulis nuper inventis in ganz Europa bekannt. Reformation und Gegenreformation förderten das Lateinische. Luthers Freund Philipp Melanchthon verfasste Lehrbücher und Lehrpläne für die neu errichteten protestantischen Gymnasien, deren wichtigstes Ziel eine aktive Beherrschung des Lateinischen war. Gleiches galt für die Schulen der Jesuiten , die mit ihren lateinischen Schultheatern auch das einfache Volk begeisterten. Ein Jesuit gilt auch als größter unter den deutschen Barockdichtern , Jacob Balde (1604–1668). Hugo Grotius legte mit seinem 1625 erschienenen Hauptwerk De jure belli ac pacis die Grundlagen des Völkerrechts . Generationen von Kindern lernten seit 1658 Latein mit dem Orbis sensualium pictus , dem berühmten deutsch-lateinischen Bilderbuch des großen Pädagogen Johann Amos Comenius .

Mit dem Erstarken der Nationalsprachen seit dem 17. Jahrhundert verlor Latein mehr und mehr an Boden. In Deutschland erschienen im Jahre 1681 zum ersten Mal mehr Bücher auf Deutsch als in Latein. Lateinische Belletristik wie der 1741 erschienene Roman Nikolai Klimii iter subterraneum des Dänen Ludvig Holberg war nunmehr die Ausnahme. Weiterhin wichtig blieb Latein aber als internationales Verständigungsmittel in den Wissenschaften: Nikolaus Kopernikus , Johannes Kepler und Galileo Galilei veröffentlichten ihre bahnbrechenden astronomischen Erkenntnisse in lateinischer Sprache, auch die Philosophiae Naturalis Principia Mathematica von Isaac Newton erschien 1687 auf Latein.

Carl Friedrich Gauß schrieb im Jahr 1798 mit nur 21 Jahren seine Disquisitiones Arithmeticae (lateinisch für Zahlentheoretische Untersuchungen ), die am 29. September 1801 in Leipzig veröffentlicht wurden. Sie sind als Lehrbuch der Zahlentheorie bis heute gültig und von Bedeutung.

Der Philosoph René Descartes ist mit seinem Satz Cogito ergo sum aus seinen 1644 erschienenen principia philosophiae berühmt geworden, und Arthur Schopenhauer verfasste noch 1830 seine Theoria colorum physiologica auf Latein. Die von dem Schweden Carl von Linné in seinem Systema Naturae 1735 entwickelte Methode, Lebewesen lateinisch zu klassifizieren, ist bis heute in Gebrauch.

Seit der preußischen Bildungsreform durch Wilhelm von Humboldt spielt Latein an den humanistischen Gymnasien eine zentrale Rolle. Die alten Sprachen sollen nach Humboldt dem Ziel einer allgemeinen Menschenbildung dienen. Erst unter Wilhelm II. wurden an den deutschen Gymnasien der lateinische Abituraufsatz und die mündliche Prüfung in Latein abgeschafft. Carl Orffs Carmina Burana wurden in den 1930er Jahren zum Welterfolg. Nach dem Zweiten Weltkrieg erlebte der Lateinunterricht an deutschen Schulen ebenso ein gewisses Aufblühen wie in den neuen Bundesländern nach dem Zusammenbruch der DDR .

Latein in der Gegenwart

Schule und Universität

Latein wird im deutschsprachigen Raum vor allem an Gymnasien und Gesamtschulen gelehrt. Etwa ein Drittel aller Gymnasiasten in Österreich und Deutschland lernt heute Latein als erste, zweite oder dritte Fremdsprache. Vor allem am humanistischen Gymnasium wird Latein als erste Fremdsprache angeboten. In der Schweiz kann Latein bereits in der obligatorischen Sekundarstufe I als Freifach gelernt werden.

Trotz kritischer Diskussion der Vorzüge und Nachteile des Lateinunterrichts an Schulen steigt seit etwa zehn Jahren die Zahl der Schüler, die sich für Latein als Fremdsprache entscheiden, in Deutschland merklich an. [3] Die Gründe dafür sind unklar. Das gute Abschneiden humanistischer Gymnasien bei nationalen und internationalen Bildungstests, eine deutliche Modernisierung des Lateinunterrichts und der entsprechenden Lehrwerke oder das allgemein große Interesse für die Antike werden als Gründe genannt.

An zahlreichen Universitäten kann Latein studiert werden. Die Latinistik gehört neben der Gräzistik zum Fachbereich Klassische Philologie . In zunehmendem Maße werden an den Universitäten Lehrstühle mit dem Schwerpunkt Latein im Mittelalter und Latein in der Neuzeit eingerichtet. Mancherorts werden auch Vorlesungen oder andere Veranstaltungen in lateinischer Sprache abgehalten. Für einige andere Studiengänge werden das Latinum oder Lateinkenntnisse gefordert, insbesondere in zahlreichen geisteswissenschaftlichen Fächern. Die Regelungen sind hier jedoch von Universität zu Universität verschieden.

Studentisches Umfeld

Latein als „universitäre“ Sprache hatte zu früheren Zeiten auch einen erheblichen Einfluss auf die Burschensprache , was sich heute noch im Sprachgebrauch der Studentenverbindungen widerspiegelt. Allerdings werden hierbei in der Regel nur einzelne Begriffe verwendet. Ausnahmen finden sich nur in einzelnen Veranstaltungen, die bewusst in lateinischer Sprache abgehalten werden. So findet etwa seit 1998 bei der AMV Waltharia Frankfurt im Sondershäuser Verband in jedem Semester eine so genannte „Lateinkneipe“ statt, bei der Latein die einzig zugelassene Sprache ist und sich dieses nicht nur auf die Studentenlieder beschränkt, sondern auch auf alle Wortbeiträge. Aus dem allgemeinen studentischen Umfeld ist Latein als Sprache gänzlich verschwunden.

Rundfunk, Fernsehen und Internet

Der finnische Rundfunksender YLE (Yleisradio) veröffentlichte bis Juni 2019 die Nuntii Latini in schriftlicher und gesprochener Version oder als Podcast, ebenso (bis Dezember 2017) [4] Radio Bremen . [5] Seit April 2004 sendet auch die deutschsprachige Redaktion bei Radio Vatikan Nachrichten auf Latein. [6] Radio FREI aus Erfurt hat seit Juli 2015 eine wöchentliche Lateinsendung im Programm namens Erfordia Latina . [7] Am 23. August 2008 brachte der Fernsehsender 3sat eine Folge der Kulturzeit in lateinischer Sprache. Im Internet sind nicht nur zahlreiche lateinische Texte und entsprechende Sekundärliteratur verfügbar. In Internetforen wie Grex Latine Loquentium oder e-latein chat kommunizieren Teilnehmer aus verschiedenen Ländern lateinisch, und im Oktober 2009 wurde sogar eine lateinische Version von Facebook veröffentlicht.

Die lateinisch singende Mittelalter-Band Corvus Corax

Musik

Besonders häufig taucht Latein in der klassischen geistlichen Musik auf, vor allem im katholischen Kontext, da die hier vertonten Texte (etwa liturgischer und biblischer Art) bis Mitte des 20. Jahrhunderts ganz überwiegend in lateinischer Sprache vorlagen. Die Melodien des gregorianischen Gesangs sind fast ausschließlich mit kirchenlateinischen Texten versehen.

Abgesehen von lateinischen Fassungen bekannter Popsongs entstehen auch neue Songs unmittelbar in Latein, etwa O Caritas von Cat Stevens oder Cursum Perficio von Roma Ryan , gesungen von Enya .

Die englische Folk-Rock -Band Steeleye Span kam mit Gaudete , einem Weihnachtslied aus dem 16. Jahrhundert, im Dezember 1973 in die Top Twenty der britischen Charts. [8]

Die Gruppe „Ista“ bietet lateinischen Hip-Hop und von Rosenstolz gibt es den Titel Amo vitam . Erfolgreich ist derzeit die Gruppe Corvus Corax . In der klassischen beziehungsweise neoklassizistischen Musik der Gegenwart findet Latein ebenfalls Verwendung. So hat etwa der belgische Komponist Nicholas Lens auf seinem Werk Flamma Flamma ein lateinisches Libretto vertont, für sein Werk Terra Terra hat Lens selbst ein Libretto in lateinischer Sprache verfasst. Nicht zu vergessen sind auch die zahlreichen Vertonungen lateinischer Gedichte wie beispielsweise von Jan Novák . Carl Orff unterlegte mehreren seiner Vokal-Kompositionen Texte in Latein, ua von Catull . Igor Strawinski ließ das nach Sophokles von Jean Cocteau in französischen Versen verfasste Libretto zu Oedipus Rex von Jean Daniélou ins Lateinische übersetzen. Zur Melodie der Europahymne gibt es einen lateinischen Text von Peter Roland (Est Europa nunc unita) . [9]

Übersetzungen

Immer wieder werden Bücher ins Lateinische übersetzt. Nikolaus Groß etwa hat 2004 eine komplett latinisierte Übertragung von Patrick Süskinds Das Parfum im Brüsseler Verlag der „Fundatio Melissa“, einem überregionalen Verein zur Pflege des gesprochenen Lateins, veröffentlicht. Dem Buch ist mit dem „Glossarium Fragrantiae“ eine größere Liste aktualisierter Neuschöpfungen beigegeben. Vom selben Wortartisten existiert des Weiteren ein Buch über den Baron Mynchusanus (Münchhausen). 2003 erschien bereits der erste Teil der Harry-Potter -Bücher von Joanne K. Rowling auf Latein (Harrius Potter et Philosophi Lapis) . Daneben gibt es noch viele weitere Übersetzungen „klassischer“ Werke ins Latein, so zum Beispiel Karl Mays Winnetou III oder Der kleine Prinz (Regulus) von Antoine de Saint-Exupéry . Sehr beliebt ist auch die lateinische Fassung der Asterix -Comics, die der deutsche Altphilologe Karl-Heinz von Rothenburg (Rubricastellanus) verfasst hat. Die österreichische Tageszeitung Kurier bringt seit 1994 jeden Mittwoch von Wolfram Kautzky verfasste kuriose Meldungen aus aller Welt (Nuntii Latini) in lateinischer Sprache. Im Auftrag der finnischen Regierung übersetzte Tuomo Pekkanen 1986 das Nationalepos Kalevala ins Lateinische.

Katholische Kirche

Latein ist die Amtssprache des Vatikanstaats . Die katholische Kirche veröffentlicht alle amtlichen Texte von weltkirchlicher Bedeutung in Latein. Das gilt für die liturgischen Bücher, den Katechismus , den Kodex des kanonischen Rechts sowie die päpstlichen Rechtsvorschriften ( canones und decretales ) und Enzykliken . In der Öffentlichkeit wird das Kirchenlatein insbesondere beim österlichen Segen des Papstes Urbi et orbi (für die Stadt und den Erdkreis) und in der nach dem Konklave durch den Kardinalprotodiakon verkündeten Formel Habemus papam (Wir haben einen Papst) wahrgenommen. Bis zur Liturgiereform 1970 unter Paul VI. war Latein die offizielle Sprache der Heiligen Messe und ist dies (laut Sacrosanctum Concilium ) offiziell noch heute, wobei andere Sprachen jedoch gleichfalls erlaubt sind. Tatsächlich werden nur noch sehr wenige Gottesdienste in Latein gehalten. Papst Benedikt XVI. bevorzugte bei seinen Messen aber das Lateinische vor dem Italienischen. Im März 2007 empfahl er in dem Schreiben Sacramentum caritatis ausdrücklich die Anwendung des Lateinischen in Gottesdiensten. Auch seinen Rücktritt kündigte er am 11. Februar 2013 in lateinischer Sprache an. [10]

Für die Pflege und Weiterentwicklung der lateinischen Sprache rief Papst Paul VI. 1976 die Stiftung Latinitas ins Leben, welche sich darum bemüht, ein dem neuzeitlichen Sprachgebrauch angemessenes Latein zu erstellen. Hierzu veröffentlicht sie neben einer Zeitschrift das Lexicon recentis Latinitatis , das Lexikon des Neulateins, welches in seiner letzten Überarbeitung 2004 mit 15.000 neuen Begriffen erschien, darunter etwa das lateinische Wort für „Computer“ instrumentum computatorium.

Eine lateinische Bedienungsanleitung für einen Geldautomaten im Vatikan
Zweisprachige Beschriftung an der „Wallsend Tyne and Wear Metro station“

Wissenschaften

In der Biologie erfolgt die Namensbildung der wissenschaftlichen Namen lateinisch und griechisch. In der Medizin sind die anatomischen Fachbegriffe überwiegend lateinisch, für die einzelnen Organe wird zusätzlich auch latinisiertes Griechisch verwendet. Die Krankheitsbezeichnungen leiten sich aus dem Griechischen ab. In den Rechtswissenschaften existieren verschiedene lateinische Lehrsätze und Fachbegriffe ( Latein im Recht ). Auch in der Geschichtswissenschaft spielt vor allem Latein weiterhin eine große Rolle. In der Meteorologie werden lateinische Begriffe in der Wolkenklassifikation eingesetzt. Auch in der Pharmazie ist Latein üblich, deutsche Apotheker und Ärzte verwenden als Rezeptsprache Latein, vor allem in Abkürzungen. So existiert für jeden Arzneistoff neben dem internationalen IUPAC -Namen auch ein lateinischer Name, ebenso wird für jede Arzneipflanze neben dem deutschen auch ein lateinischer Name geführt, oftmals auch vermischt mit Bezeichnungen griechischen Ursprungs. In der Astronomie hat die Internationale Astronomische Union (IAU) die gesamte Himmelssphäre in 88 Sternbilder unterteilt, die alle einen offiziellen lateinischen Namen zusammen mit einem dreibuchstabigen Kürzel tragen. Einzelne Sterne innerhalb eines Sternbilds werden mit griechischen oder lateinischen Buchstaben oder Zahlen bezeichnet, gefolgt vom lateinischen Genitiv des Sternbildnamens. Auch die Nomenklatur der geologischen Formationen auf anderen Himmelskörpern ist gemäß IAU in der Regel lateinisch. Im Spätsommer 2012 setzte sich die NASA auf dem Mars erstmals darüber hinweg, indem sie in ihren Veröffentlichungen Aeolis Mons durchgängig als Mount Sharp bezeichnete. [11]

Sprachbeispiel

Das folgende Sprachbeispiel ist der Schrift Commentarii de Bello Gallico von Gaius Iulius Caesar entnommen (1. Buch, 1. Abschnitt).

Gallia est omnis divisa in partes tres, quarum unam incolunt Belgae, aliam Aquitani, tertiam qui ipsorum lingua Celtae, nostra Galli appellantur. (2) Hi omnes lingua, institutis, legibus inter se differunt. (3) Gallos ab Aquitanis Garumna flumen, a Belgis Matrona et Sequana dividit. (4) Horum omnium fortissimi sunt Belgae, propterea quod a cultu atque humanitate provinciae longissime absunt, minimeque ad eos mercatores saepe commeant atque ea quae ad effeminandos animos pertinent important, proximique sunt Germanis, qui trans Rhenum incolunt, quibuscum continenter bellum gerunt. (5) Qua de causa Helvetii quoque reliquos Gallos virtute praecedunt, quod fere cotidianis proeliis cum Germanis contendunt, cum aut suis finibus eos prohibent aut ipsi in eorum finibus bellum gerunt. (6) Eorum una pars, quam Gallos obtinere dictum est, initium capit a flumine Rhodano, continetur Garumna flumine, Oceano, finibus Belgarum, attingit etiam ab Sequanis et Helvetiis flumen Rhenum, vergit ad septentriones. (7) Belgae ab extremis Galliae finibus oriuntur, pertinent ad inferiorem partem fluminis Rheni, spectant in septentrionem et orientem solem. (8) Aquitania a Garumna flumine ad Pyrenaeos montes et eam partem Oceani quae est ad Hispaniam pertinet; spectat inter occasum solis et septentriones.

„Gallien als Ganzes zerfällt in drei Teile, deren ersten die Belger, deren zweiten die Aquitanier und deren dritten ein Volksstamm, der in der eigenen Sprache Kelten, in unserer Sprache Gallier heißt, bewohnen. (2) Diese alle sind in Sprache, Gewohnheiten und Gesetzen untereinander verschieden. (3) Die Gallier trennt der Fluss Garonne von den Aquitaniern, die Marne und die Seine von den Belgern. (4) Die tapfersten unter allen sind die Belger, weil sie von der (feinen) Lebensweise und Bildung der (römischen) Provinz (Gallien) am entferntesten sind und in keiner häufigen Berührung mit fremden Kaufleuten stehen, die ihnen also auch keine Gegenstände zuführen, die geeignet sind, eine Verweiblichung des Gemüts zu bewirken, und weil sie den Germanen, die jenseits des Rheins wohnen, am nächsten sind, mit denen sie unaufhörlich Krieg führen. (5) Aus dem gleichen Grund übertreffen auch die Helvetier die übrigen Gallier an Tapferkeit, denn sie liegen fast täglich mit den Germanen im Kampf, wehren dieselben entweder vom eigenen Gebiet ab, oder führen auf deren Boden selbst Krieg. (6) Jener eine Teil (Galliens), den wie gesagt die Kelten innehaben, fängt am Fluss Rhône an, wird von der Garonne, dem Ozean und dem Gebiet der Belger begrenzt und reicht auf der Seite der Sequaner und Helvetier bis an den Rheinstrom: die ganze Richtung aber ist gegen Norden. (7) An der äußersten Grenze der Gallier beginnt das Land der Belger, das sich bis in die unteren Gegenden des Rheins erstreckt und gegen Norden und Osten liegt. (8) Aquitanien erstreckt sich von der Garonne bis zu den Pyrenäen aus und zu dem Teil des Ozeans, der zu Spanien gehört; es liegt gegen Westen und Norden.“

Siehe auch

Portal: Latein – Übersicht zu Wikipedia-Inhalten zum Thema Latein
  • Deutsche Aussprache des Lateinischen
  • Küchenlatein
  • Kirchenlatein
  • Lateinische Wortteilung
  • Latinisierung
  • Latein im Recht
  • Schulaussprache des Lateinischen
  • Sprachen im Römischen Reich
  • Panlatinismus

Referenzlisten

Egidio Forcellinis lateinisches Wörterbuch im Lesesaal der Universitätsbibliothek Graz
  • Lateinische Zahlwörter
  • Liste latinisierter Namen
  • Liste lateinischer Ortsnamen
  • Liste lateinischer Präfixe , Liste lateinischer Suffixe
  • Liste lateinischer Phrasen
  • Liste lateinischer Lehn- und Fremdwörter im Deutschen
  • Liste lateinischer Palindrome (im lateinischen Wiktionary)

Literatur

  • James Noel Adams : Social Variation and the Latin Language. Cambridge University Press, Cambridge 2013, (Vorschau) .
  • James Noel Adams: The Regional Diversification of Latin, 200 BC – AD 600. Cambridge University Press , Cambridge 2007.
  • Georg Capellanus (Pseudonym von Eduard Johnson ): Sprechen Sie Lateinisch? Moderne Konversation in lateinischer Sprache. Dümmler, Bonn 1990, ISBN 3-427-47056-3 .
  • Tore Janson: Latein. Die Erfolgsgeschichte einer Sprache . Buske, Hamburg, 2006, ISBN 3-87548-400-2 .
  • Muriel Kasper: Reclams Lateinisches Zitaten–Lexikon , Philipp Reclam jun., Stuttgart 1996, ISBN 3-15-029477-0 .
  • Udo Kindermann : Art. Latein. In: Lexikon für Theologie und Kirche . 3. Auflage. Band 6, Freiburg 1997, Sp. 660–661.
  • Jürgen Leonhardt : Latein, Geschichte einer Weltsprache. CH Beck, München 2009, ISBN 978-3-406-56898-5 .
  • Friedrich Maier : Warum Latein? Zehn gute Gründe. Reclam, Stuttgart 2008, ISBN 978-3-15-018565-0 .
  • Jules Marouzeau : Das Latein. dtv, München 1969.
  • Johannes Müller-Lancé: Latein für Romanisten. Ein Lehr- und Arbeitsbuch. Narr, Tübingen 2006.
  • Leonard Robert Palmer : The Latin Language. University of Oklahoma Press, 1954, ISBN 0-8061-2136-X (Vorschau) .
    • Deutsche Übersetzung: Die lateinische Sprache. Helmut Buske , Hamburg 1990, 2. Auflage 2000 (weitere Übersetzungen ins Italienische und Spanische).
  • Leo Stock, neu bearbeitet von Linda Strehl: Langenscheidts Verb-Tabellen Latein , Verlag Langenscheidt Berlin; München; Wien; Zürich; New York, 2003, ISBN 978-3-468-34201-1 .
  • Linda Strehl: Langenscheidts Kurzgrammatik Latein , völlige Neubearbeitung, Langenscheidt KG, Berlin und München 2007, ISBN 978-3-468-35202-7 .
  • Wilfried Stroh : Latein als Weltsprache. In: Karl-Joachim Hölkeskamp , Elke Stein-Hölkeskamp (Hrsg.): Erinnerungsorte der Antike. Die römische Welt. CH Beck, München 2006, S. 185–201.
  • Wilfried Stroh: Latein ist tot, es lebe Latein! Kleine Geschichte einer großen Sprache. List, Berlin 2007, ISBN 978-3-471-78829-5 .
  • Karl-Wilhelm Weeber : Mit dem Latein am Ende? Tradition mit Perspektiven. Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen 1998, ISBN 3-525-34003-6 .
  • Friedrich Wolff und Otto Wittstock : Latein und Griechisch im deutschen Wortschatz Lehn- und Fremdwörter , VMA–Verlag, Wiesbaden 1999, ISBN 3-928127-63-2 .

Weblinks

Wiktionary: Latein – Bedeutungserklärungen, Wortherkunft, Synonyme, Übersetzungen
Wikiquote: Lateinische Sprichwörter – Zitate
Wikibooks: Latein – Lern- und Lehrmaterialien
Wikiversity: Fachbereich Latinistik – Kursmaterialien
  • Linkkatalog zum Thema Latein bei curlie.org (ehemals DMOZ )
Wörterbücher
Wikisource: Lateinische Wörterbücher – Quellen und Volltexte
  • Ausführliches lateinisch-deutsches Handwörterbuch (Scan der Auflage 1913) von Karl Ernst Georges
  • Latein-Wörterbuch mit Formenanalyse, Flexionstabellen und Übersetzung (Latein.cc)
  • Latein-Wörterbuch, das auch Deklinationen und Konjugationen ausgibt (frag-caesar.de)
  • Latein-Wörterbuch. In: Navigium . Philipp Niederau, abgerufen am 20. Februar 2020 (interaktives Latein-Wörterbuch mit allen Flexionsformen, einigen Redewendungen, etymologischen Bezügen zu einigen modernen Sprachen, sowie Vorkommen bei den wichtigsten Autoren).
  • Lexicon musicum Latinum medii aevi (Wörterbuch der lateinischen Musikterminologie)
  • Wörterbuch und Grammatikhilfe Latein-Englisch (William Whitaker)
  • Wörterbuch Latein-Englisch , basierend auf Charlton T. Lewis / Charles Short: A Latin Dictionary, Oxford: Clarendon Press 1879. (Project Perseus)
  • Wörterbuch mit Formenanalyse (auxilium)
  • Wörterbuch mit über 1,8 Millionen Flexionsformen (latein.me)
  • Wortlistensuche Latein-Deutsch (Albert Martin)
  • Dag Nikolaus Hasse : Arabic and Latin Glossary , Würzburg 2005ff.
  • Charles du Fresne, sieur du Cange ua: Glossarium mediæ et infimæ latinitatis . L. Favre, Niort 1883–1887, XML/TEI-Version der École nationale des chartes , Frédéric Glorieux, Paris 2011.
Edukation, Lehre
  • e-Latein : Übersetzungen, Vokabeln, Software etc.
  • Latein pagina : „Fundgrube“ rund um das Thema Latein

Einzelnachweise

  1. Hans-Joachim Glücklich , Lateinunterricht. Didaktik und Methodik , Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen 1978, 2. Aufl. 1993, S. 221.
  2. Wilfried Stroh : Latein ist tot, es lebe Latein! Kleine Geschichte einer großen Sprache. List Taschenbuch , Berlin 2007, S. 103 f.
  3. Rainer Schöneich: Bericht zur Lage des altsprachlichen Unterrichts . In: Forum Classicum 2/2008, S. 87.
  4. www.radiobremen.de : Die Sendung von Dezember 2017 .
  5. www.radiobremen.de : Meldung über die Einstellung der Lateinsendungen auf der Senderhomepage .
  6. News des Radio Vaticana auf Latein .
  7. radiofrei.de : Mehrsprachige Sendungsvorstellung .
  8. www.officialcharts.com : Top Fifty vom 16. Dezember 1973 .
  9. https://www.dw.com/de/est-europa-nunc-unita/a-3085874 https://www.youtube.com/watch?v=jNkFRAvHyhw
  10. press.vatican.va : Pressemitteilung des Vatikans .
  11. Nina Weber: Der falsche „Mount Sharp“. In: Spiegel Online . 11. August 2012, abgerufen am 10. Dezember 2014 .
Abgerufen von „ https://de.wikipedia.org/w/index.php?title=Latein&oldid=213153746 “